Olav den hellige
Olav II (Haraldsson) den hellige (Óláfur hinn helgi) (995-1030)
var Norges konge
1015-1028.
Han var født på Ringerike, og var sønn av Harald Grenske, og
dermed tippoldesønn til Harald Hårfagre. Hans mor var Åsta Gudbrandsdatter.
Harald Grenske døde da Åsta gikk gravid med Olav. Hun giftet seg
senere med Sigurd Syr, som var en
fredelig mann som likte bondeyrket sitt. Han var en rolig, sindig mann, klok og
lovkyndig. Olav vokste opp på storgården hans.
Snorre Sturlason
skildrer ham slik: «Han ble snart en kjekk kar. Han var vakker å se til,
middels høy av vekst. - - - Han var svært tettvoksen, hadde store krefter,
lysebrunt hår, bredt ansikt, lys hud og rødlett
ansikt. Han hadde usedvanlige gode øyne, de var vakre og så kvasse at en kunne
bli redd for å se ham i øynene når han ble sint. Olav var svær i idretter og
kunne mange ting. Han var god til å skyte med bue og siktet godt. Han kastet
spyd bedre enn de fleste, var hendig og hadde et sikkert øye for all slags
håndverk. (...) Han ble kalt Olav Digre. (Det norrøne ordet kan bety tykk eller
grovbygd, mest sannsynlig det siste, siden han selv likte dette tilnavnet). Han
talte djervt og kvikt, var tidlig voksen i alle ting, både i styrke og vett, og
alle frender og kjenninger var glade i ham. Han var ærekjær i leik, ville
alltid være den første.»
Han hadde ikke så godt
forhold til stefaren. Trolig var Olav veldig klar over den slekten han kom fra,
og så litt ned på Sigurd Syr som var en slik ivrig bonde.
12 år gammel dro Olav
på sin første vikingtokt. Med aner fra Hårfagre-ætten
hadde han både villskap, griskhet, hevnlyst, grusomhet og et lettferdig forhold
til kvinner, men også mer positive egenskaper som evnen til å organisere, styre
og samle. Alt dette er egenskaper som gjorde at han likte livet som viking. Som
tenåring dro han på tokt i Austerveg. Først noen år i
Østensjølandene, deretter møtte han en jomsviking i Danmark som het Torkjell Høye, som han slo seg sammen med. Deretter
herjet de sammen i England. De forsøker å ta London, og i 1011 tok de Canterbury.
Olav så det som sitt
kall å samle Norge til ett rike, slik som sin forfar Harald Hårfagre i stor
grad greide. På vei hjemover overvintrer han hos hertug Richard II av
Normandie (1013-1014) (Frankrike). Denne regionen hadde normannerne
(norske og danske vikinger) erobret i 881, og fikk beholde området i
lovnad mot å ikke angripe resten av landet. De skulle også forsvare landet mot
fremmede makter.
Her fikk Olav mange kristne impulser. Hertugen selv var en ivrig
kristen, og normannerne var også kristnet. Siden Olav knapt hadde bodd hjemme,
hadde han også liten tilknytning til Åsatroen, noe som nok gjorde ham mer åpen for
disse impulsene. Han lot seg etterhvert døpe i Rouen (hovedstaden i Normandie). Under tiden
sin her hørte han mange historier om gamle hendelser og helter, og særlig én gjorde
inntrykk på han - Karl den Store (Karla-Magnus) (ca. år 800).
Han ble i stor grad Olavs forbilde som konge. Olavs sønn fikk navnet Magnus av Sigvat Skald, oppkalt etter Karla-Magnus.
På vei mot Norge dro
Olav innom England. Han la igjen langskipene her, og reiste
videre med handelsskip. Dette var høsten 1015.
Olav kom da til et
politisk og religiøst splittet Norge. Etter Olav Tryggvasons død ved
slaget ved Svolder ble landet delt mellom seierherrene:
danskekongen, svenskekongen og ladejarlene. I tillegg
var Norge i stor grad et ættesamfunn. Man tjente da
først og fremst familien, som ble styrt av familiens mannlige overhode.
Blodhevn var også vanlig. Det var lite som lignet på et samlet rike, og det var
lite grobunn for innføringen av kristendommen. Imidlertid var ættesamfunnet noe på tilbakegang da Olav kom til Norge, og
det hadde det vokst fram bygdesamfunn og småriker, med høvdinger og småkonger.
Herredsting og lagting var også etablert. Likevel skulle det bli en vanskelig
jobb å kristne og samle et slikt rike, der selv jarlene og høvdinger som Erling Skjalgsson,
Kalv Arneson,
Hårek på Tjøtta og Tore Hund først og
fremst tenkte på ættens fremgang.
Noe av det første Olav
gjorde, var å ta Eirik Jarl (963
- 1024) sin sønn, Håkon til fange,
og ga han grid mot at han forlot landet og reiste til sin
far, Eirik jarl, i England. Etter dette begynte han arbeidet med å bygge seg
opp makt, først ved å bli småkonge i Opplandene, der han kom
fra. Kristningen ventet han med. Etter slaget mot Svein Jarl i Langesundfjorden
ble han konge over Viken og Agder.
Deretter tok han turen til Trøndelag, der han ble
hyllet til konge, og senere også i Inntrøndelag. På vei
sørover derfra ble han også kronet i ting etter ting. Dermed var han snart
konge over hele Midt- og Sør-Norge.
Etter dette sluttet han
fred med svenskekongen, og som en del av avtalen skulle han få gifte seg med
datteren hans. Men innen bryllupet fant sted hadde svenskekongen giftet henne
bort til fyrst Jaroslav
i Novgorod. For å bøte på
dette rømte svenskekongens andre datter til Norge og giftet seg med Olav. Når
dette var ordnet dro Olav til Hålogaland og ble gjort
til konge her også, og var i prinsippet konge over hele Norge.
Kristendommen hadde på
denne tiden begynt å få fotfeste i Norge, med ganske spredd, og mange var
kristne i navnet, men fulgte ikke den kristne tro så nøye. Det var besluttet på
lagtingene rundt i Norge at kristendommen skulle innføres. Noen steder var det
problematisk å kristne folket, mens de fleste steder gikk det greit. Snorre Sturlason
forteller historier om folk som ble drept eller lemlestet når de nektet å oppta
den nye troen. Olav hadde også tatt med seg 4 biskoper fra England. Den viktigste av disse var bisp Grimkjell. Han var Olavs nærmeste i kirkesaker.
Ca. 1023
ble det avholdt et kirkemøte på Moster, med biskopene og
kongens menn, der kristenretten skulle vedtas; dvs. Kirkens lover. På
dette tinget ble kirken knyttet til kongen, som en statskirke. Den nye loven
omtales som "Det store sædskifte". Loven (1024)
begynte slik: "Det første i vår lov er at vi skal bøye oss mot aust og be til
Kvite Krist om godt år og fred, at vi må halde landet
vårt bygd og drotten vår ved helse. Han være vår ven
og vi hans vener og Gud være ven åt oss alle."
Her ble det bl.a.
forbud mot å sette ut barn og treller skulle kjøpes fri. Flerkoneri blir
forbudt. Nyfødte barn skal få leve og ikke settes ut i skog eller mark. Det
blir satt strenge straffer for voldtekt og kvinneran.
Kjøttmat blir forbudt på fredager. Det skal fastes hele syv uker før påske. Det
blir nedlagt forbud mot å gifte seg med slektninger inntil syvende ledd.
Nyfødte barn skal føres til kirken for å døpes. Det blir forbudt å gravlegge de
døde i hauger eller røyser som i hedensk tid. Liket skal føres til kirken og
begraves i hellig jord. Begravelse i vigslet jord blir nektet udådsmenn, kongesvikere,
mordere, tyver og selvmordere. Kirker skal bygges i hvert fylke. Biskopen rår
over dem og skal tilsette prester. Menn innenfor fylkesgrensene har ansvar for
kirkenes vedlikehold og prestenes underhold.
Olav reiste mye rundt
etter dette, for å holde ting med bøndene, og lese opp kristenretten. Her møtte
han mye motstand, fordi disse lovene stred mot de skikkene som ble praktisert.
Olav truet med både død og lemlestelse, og tap av eiendom. På denne måten
skaffet han seg mange fiender. Han praktiserte likhet for loven, dvs at
storfolk ble straffet på samme måte som bønder.
I 1028
kom Knut den mektige
til Norge med 50 krigsskip. Han var da konge over Danmark og England. Med sin
enorme rikdom kjøpte han seg allierte blant stormennene, og de ble lovet stor
makt dersom de støttet ham. Olav ble sviktet også av sine hærmenn,
og måtte til slutt flykte. Biskop Grimkjell ble igjen
for å styre kirken. Så drog han med sønnen Magnus og en håndfull trofaste menn
til Gardarike (Russland). Han
slo seg ned i Novgorod, hvor han ble vel
mottatt av storfyrst Jaroslav
og hans fyrstinne Ragnhild av Sverige, som Olav i sin tid skulle hatt til ekte.
Knut blir hyllet til konge på Øretinget, og gjorde Håkon Jarls sønnesønn Håkon Eiriksson
til sin jarl i Norge
Jaroslav tilbyr Olav å bli konge i Bulgaria, noe han avslår. Olav vil bare ha
tilbake sitt rike, Norge. Snorre Sturlason
beskriver en drøm Olav har, der Olav Tryggvason
åpenbarer seg for ham, og sier at han må følge Guds vilje og gjøre det som er
rett. Han må la Gud bestemme om det skal bli seier eller tap. Olav får også
høre at Håkon Jarl druknet
i et skipsforlis, dette gjør at han bestemmer seg for å dra tilbake til Norge.
Olav reiser tilbake til
Norge, og rir opp til Trøndelag. Like før slaget ved Stiklestad
sover han litt, og drømmer at han klatrer oppover en stige som når helt opp i
himmelen. Han lover sine menn at Gud vil gi dem større lønn enn gleden over
verdslige verdier. De kjemper tappert, men Olav faller. Bondehæren
var mange ganger større enn Olavs hær. Olav dør av hogg i halsen, magen og
låret. Visstnok var det Kalv Arnesson
som hogg kongen i halsen, Tore Hund som stakk
spydet i magen på kongen og Torstein Knarresmed
som hogg kongen i låret. Dette var 29. juli 1030.
Mange angret på at de
hadde gått imot Olav, og folk tok til å tenke på han som en hellig mann. Det
vart fortalt underlige historier om ting som skjedde med Olav sitt lik. Etter
slaget på Stiklestad hadde liket til Olav blitt lagt inn i et skur. En blind
mann hadde gått inn dit om natta, gnidd seg i øynene med Olav sitt blod slik at
han fikk tilbake synet. Bonden på Stiklestad tok med seg liket og gravla det
ved Nidaros. Året etter ble liket gravd opp og da hadde negler, hår og skjegg
grodd. Folk mente at det hadde skjedd et under, og Olav fikk tilnavnet
"den hellige". Senere reiste mange pilegrimer til Nidaros for å få hjelp og trøst av Olav den
hellige. Det ble reist ei praktfull kirke i Nidaros til ære for Olav, og etter
sin død klarte han det han ikke klarte mens han levde. Å samle Norge til et
rike og å få nordmennene til å vende om til kristendommen.