Norsk Historie
Her finner du noen kapittel
som omhandler Norsk historie fra istiden og frem til i dag.
De første menneskene på norsk jord dukker fram av forhistoriens mørke på den
tid da den store innlandsisen trakk seg tilbake over Skandinavia. For 10.000 år
siden fulgte nordmennenes forgjengere etter rein og annet matvilt på den lange
veien nordover. Det land de kom til, hadde i årtusener vært knuget under
ismasser, slik at kystlinjen lå ca. 200 meter høyere enn i dag. Det eldste funn
etter menneskelig virksomhet finner man da også på en ås i Østfold, ikke langt
fra grensen mot Sverige i syd. Den gang var antakelig åsen en øy utenfor
kysten, like syd for brekanten.
Det er ingen enighet om hvorfra nordmennenes aner kom, eller hvilke veier de
brukte nordover. En av dem gikk sikkert over Østfold. Funn på boplasser der er
av samme type som man har funnet i Syd-Sverige og Danmark. En annen mulig vei
til Norge kan ha vært fra det såkalte Nordsjø-kontinentet til Sydvest-Norge.
Disse første nordmenn var fangstfolk som levde i små grupper der naturen
tillot det. I dag finner man spor etter dem i form av flintredskaper, leirkar
og – ikke minst – helleristninger. I alle landsdeler forekommer slik bergkunst,
som bilder slipt eller hugget inn i fjell. Bildene forestiller jaktvilt, rein,
hjort, elg, bjørn og fisk. I sjeldnere tilfelle er mennesker og båter avbildet.
Overgangen til jordbrukskultur begynte i Norge for 5.000-6.000 år siden,
først i områdene rundt Oslofjorden. Når man kommer fram til bronsealderen
(1500-500 f. Kr.) er det bondens kulturformer som dominerer i det arkeologiske
materialet, særlig i Syd-Norge. I Nord-Norge forekommer imidlertid i samme
periode betydelige spor etter fangstvirksomhet. Mange steder i Finnmark har det
således vært omfattende jegerbosetninger, som forteller om samarbeid mellom
mange mennesker til visse årstider.
Fra romertiden (Kr.f. - 400 e. Kr.) finner man i gravfunnene beviser for
kontakt med kulturlandene i syd. Bronsekjeler, glass og våpen har funnet veien
nordover. Skrivekunsten, i form av runeristing, ble også kjent i Norden på
denne tiden.
Folkevandringstiden (400-550 e. Kr.) var en urolig tid i Europa. Funn i Norge
tyder på at det samme har vært tilfelle her. På Sørlandet var det fram til
denne tiden i drift en rekke gårder i marginale strøk. Det forteller at
bosetningen hadde nådd et metningspunkt. Pollenanalyser tyder dessuten på at
kyststrøkene vestpå var fullt avskoget omtrent samtidig. De urolige tider førte
til at stammeriker skapte seg forsvarssystemer, blant annet med bygdeborger. På
østsiden av den store innsjøen Mjøsa ligger det fortsatt slike forskansninger
fordelt over en strekning på 50 km.
Vikingtiden (ca. 800-1050 e. Kr.)
Vikingtiden markerer avslutningen på den forhistoriske perioden i Norge. Man
mangler fortsatt skrevne kilder og må i det vesentlige basere sin kunnskap fra
perioden på arkeologisk materiale. Imidlertid gir også sagalitteraturen
opplysninger fra perioden. Sagalitteraturen er skrevet i ettertid, basert på
muntlige betraktninger fra generasjon til generasjon. Sammenlagt vet vi nå at
vikingtiden må ha vært den uten sammenligning rikeste av de forhistoriske
periodene i Norden.
Plyndringen av klosteret Lindisfarne på den engelske østkyst i året 793 blir
av mange betraktet som innledningen til vikingtiden. Over store deler av Vest-
og Syd-Europa blir vikingene fremdeles sett på som grusomme overfallsmenn, som
med mord og brann herjet og røvet. Dette er en del av sannheten, men
vikingferdene var også fredelig handelsvirksomhet og kolonisasjon. Norske
vikinger slo seg ned på Orknøyene, Shetland, Hebridene og Man. Det nordlige
Skottland og Irland ble også nordmennenes interesseområder. Dublin, som ble
grunnlagt av vikinger i 840-årene, var sete for et nordisk kongedømme fram til
1171.
På Island og Grønland fant norske vikinger fram til ubebygget land. Der slo
de seg ned og skapte småsamfunn. Island av i dag er en direkte følge av
vikingenes kolonisering. På Grønland derimot døde de norrøne samfunnene ut
igjen noen hundreår senere. Årsakene er uklare.
De norske vikingene kom i stor utstrekning fra Sør- og Vestlandet. Det lettet
befolkningspresset i distrikter hvor næringsgrunnlaget var henimot uttømt. På
Østlandet og i Nord-Norge derimot fant det i vikingtiden sted et «indre
landnåm», med etablering av jordbruk og næringsvirksomhet i tidligere ubebygde
områder, særlig i daler og fjellbygder.
En forutsetning for vikingferdene var evnen til å bygge hurtige og
sjødyktige skip og til å finne vei over åpent hav. Det faktum at vikingene
gjentatte ganger seilte helt til Amerika og tilbake, forteller at de mestret
sine skip. Ifølge sagaen var det Leiv Eiriksson som oppdaget «Vinland» i året
1001, men i dag mener man at andre vikinger hadde vært på det amerikanske
kontinent før ham. Det endelige punktum for vikingtiden ble satt i 1066 da den
norske kongen Harald Hardråde og hans hær ble slått ved Stanford Bridge i
England.
Norge blir ett rike
Fram til 800-tallet eksisterte intet omfattende fellesskap for de områder som
senere ble til Norge. Men på denne tid kom det i gang samlingsvirksomhet både
fra folkegruppers og enkeltpersoners side. Det resulterte i samfunnsdannelser
av to hovedtyper:
Det må ha vært flere drivkrefter bak denne prosessen. Ikke minst har bøndene
følt behov for fred, særlig i kystområdene. Dette skyldtes blant annet uro,
dels fremkalt av røvertokter, dels ved egne hjemvendte vikingers opptreden.
Områdene ved kysten var på denne tid tilført betydelige rikdommer i form av
røvet gods og handelsvarer. Der satt det småkonger som også – takket være
slektskap og inngifte – hadde relasjoner seg i mellom som ga dem styrke og
handlekraft.
Småkongene i Viken (områdene rundt Oslofjorden) sto sterkt i den prosess som
fant sted. Stadig større landområder ble underlagt deres makt. Etter et sjøslag
ved Hafrsfjord, muligens i året 872, sikret Harald Hårfagre sin posisjon
som overkonge over store deler av Norge. Samlingsprosessen pågikk imidlertid i
flere tiår etter dette, med blodige oppgjør mellom norske stormenn og mellom
nordmenn og andre nordboere. Omkring 1060 ser det ut til at samlingsprosessen
var fullført.
Kristendommen innføres
Kristendommens innførelse i Norge fant sted gjennom et langt tidsrom, kanskje
et par hundreår. Utviklingen var et resultat av nordmennenes kontakter med det
kristne Europa, gjennom handelsforbindelser og vikingtog. Men bevisste
misjonstiltak fra kirkene i England, Tyskland og Danmark hadde også bidratt til
at den gamle æsatroen var på tilbakegang. Utviklingen kulminerte med innsatsen
til tre misjonskonger, Håkon
Adalsteinfostre, Olav
Trygvason og Olav
Haraldsson. Den sistes død under slaget på Stiklestad i 1030 ga ham
helgery, og dette skaffet kirken den endelige seier.
Fra midten av 1000-tallet vidner lovgivning, kvad og monumenter om at den
nye tro er etablert. Kort før år 1100 ble de første bispedømmer opprettet,
blant dem Nidaros (Trondheim), der erkebispen holdt til fra 1152. Den norske
erkebispen spilte gjennom årene også en politisk rolle. Reformasjonen ble
innført i Norge ved kongepåbud i 1537. Norge var på dette tidspunkt underlagt Danmark,
og gjennomføringen skjedde ved at den dansk-norske såkalte kirkeordinans ble
gjort gjeldende også for Norge. Fra tidlig på 1600-tallet var den lutherske
lære enerådende i Norge.
Middelalderen
I norsk historie fremtrer året 1130 som et tidsskille. Fred ble avløst av
stridigheter, som varte helt til 1227. Tidsrommet kalles «borgerkrigene».
Men årstallet brukes også som inngang til norsk høymiddelalder, en tid med
voksende folketall, kirkens konsolidering, byenes oppkomst og vekst, sterkere
offentlig organisasjon og myndighet ved at kongedømme og kirke la stadig flere
områder inn under sin myndighet. Historikerne sier at man for første gang kan
kalle Norge for ett rike.
Kongemakten økte på 1100- og 1200-tallet, og endte med seier både over kirken
og aristokratiet. Det gamle verdslige aristokratiet ble avløst av et
tjeneste-aristokrati. Også bøndenes forhold ble endret i høymiddelalderen, fra
selveiere til leilendinger. Leilendingene – som i sin alminnelighet leide sine
gårdsbruk på livstid – hadde imidlertid en fri status, hvilket er et særsyn i
det meste av datidens Europa. Vikingtidens treller forsvant også i
høymiddelalderen.
På denne tiden skiftet det politiske tyngdepunkt i Norge fra Vestlandet til
områdene rundt Oslofjorden. Under kong Håkon den 5.s tid på
1200-tallet ble Oslo gjort til landets hovedstad. Byen var en ubetydelig
husklynge innerst i Oslofjorden. Så sent som da svartedauden nådde Norge i
1350, bodde det – i følge beregninger – i hvert fall ikke mer enn 2.000
mennesker i Oslo. Bergen skal da ha hatt 7.000 innbyggere og Trondheim 3.000.
De norske statsinntektene i høymiddelalderen var svært beskjedne etter
europeisk målestokk, og strakk neppe til som grunnlag for en sterk utbygging av
det kongelige militær- og regjeringsapparat mot slutten av perioden.
Svartedauden hadde også redusert folketallet dramatisk, ned til det halve eller
kanskje til tredjedelen av hva det hadde vært før 1350. Utviklingen førte til
at konge og adel forsøkte å skaffe seg inntekter ved jordeiendommer og len,
uten hensyn til landegrenser. Dette bidro til politiske foreninger i Norden,
senere omtalt som unioner.
Alt fra 1319 til 1343 hadde Norge og Sverige vært i personalunion. Denne
institusjon bygde man videre på bl.a. ved å arrangere interskandinaviske kongelige
ekteskap. Håkon 6. (1340-80), som var sønn av svenskekongen Magnus Eriksson og
Håkon 5.s datter Ingebjørg, var etter arvereglene lovmessig arving til Norges
trone. Han ble gift med Margrete,
datter av danskekongen Valdemar Atterdag. Deres sønn, Olav, ble valgt til dansk
konge ved Valdemars død i 1375. Norge arvet han etter sin far i 1380. Derved
kom Norge inn i union med Danmark, en unionen som varte helt fram til 1814.
Dansketiden
Senmiddelalderen representerer en tid med sterk økonomisk tilbakegang i Norge.
Folketallet var redusert som følge av svartedauden og andre pester på
1300-tallet. Gårder i marginale strøk ble nedlagt i betydelig antall.
Inntektene sank. Det er påstått at klimaforverring og hanseatenes grep om norsk
økonomi er årsaker til utviklingen. Noen forskere heller til at tidligere
utpining av jordbrukets næringsgrunnlag må ha en del av ansvaret for det som
skjedde.
Den økonomiske nedgangstid i Norge fikk politiske konsekvenser. Danmark ble
mer og mer hovedlandet i Norden; tyske og danske adelsmenn overtok de viktigste
embetene. Jordgods og bispeseter kom i økende grad på utenlandske hender. Den
norske adel gikk sterkt tilbake i antall. Derved ble også viljen og evnen til
nasjonal selvhevdelse svekket.
Fra 1450 ble unionen med Danmark traktatfestet. Traktaten skulle sikre det
norske riksråds makt ved kongevalg, men bestemmelsen ble aldri overholdt.
Likeledes skulle ingen av de to riker være «den annens overmann». Praksis viste
noe annet.
I 1536 opphørte Norge å være eget rike. Det skjedde ved et riksmøte i
København, der Christian 3. måtte love den danske adel at Norge i fremtiden
skulle være underlagt den danske krone som et annet dansk landskap. Det norske
riksrådet ble avskaffet og den norske kirke mistet sin selvstendighet. Den
danske adel fikk fri adgang til norske lensmannsstillinger og kunne sikre seg
inntekter fra Norge.
Den intime politiske tilknytningen til Danmark gjorde at Norge ble trukket
inn i de krigene Danmark førte med Sverige om makten i Østersjøen. Det førte
til at den danske konge avsto norske områder til Sverige: Jemtland og
Herjedalen i 1645, Trondhjems len og Båhuslen i 1658. Trondhjems len ble
imidlertid hjemført igjen to år senere.
Et stendermøte i København i 1660 hyllet Frederik 3. som arvekonge og
overlot til ham å gi rikene en ny forfatning. Derved fikk rikene en eneveldig
kongemakt, som kom til å prege Norges stilling i resten av unionstiden. Norge
ble riktignok styrt fra København, men siden enevoldskongene ofte var uskikket
for styringen, ble den virkelige makt liggende hos embetsstanden. Stort sett
var dette en fordel for Norge, fordi det i embetsstanden etter hvert vokste
fram en viss forståelse som gjorde at embetsmennene i Norge ofte fikk sitt syn
igjennom i særnorske saker.
I enevoldstiden ble det bevisst lagt opp til en helstatspolitikk der Danmark
og Norge skulle utgjøre en økonomisk enhet. Således fikk Danmark enerett på
salg av korn i det sydøstlige Norge (1737), mens et tilsvarende norsk jernmonopol
ble innført i Danmark. Ved byprivilegiene i 1662 ble all trelasthandel
konsentrert i byene, der borgerne fikk enerett til å kjøpe trelast av bønder og
sagbrukseiere. Riksstyret så gjerne at det ble skapt en kapitalsterk
borgerklasse i byene – og det skjedde.
Det borgerskap som oppsto i den økonomiske utviklingens kjølvann,
representerte en viss nasjonal bevissthet. Særlig markerte denne bevissthet seg
utover 1700-tallet. Det kan bero på den sterke økonomiske framgang for denne
samfunnsklassen, men utslagsgivende var muligens en voksende motstand mot
riksstyrets bestrebelser på å gjøre København til helstatens økonomiske
midtpunkt. I konkurransen med de mektige handelshusene i København kunne de
norske kjøpmenn vanskelig hevde seg.
På slutten av 1700-tallet gikk størstedelen av innførselen over København.
Trelastkjøpmennene på Østlandet samlet seg i kravet om en egen norsk bank, –
samtidig som de støttet embetsmennenes ønske om et eget norsk universitet.
Disse ønskene ble ikke imøtekommet, fordi regjeringen var redd for alt som
kunne føre til at Norge fikk en friere stilling, og dermed svekke unionen. Egen
bank og eget universitet ble etter hvert symboler på voksende nasjonalfølelse.
Utviklingen skjøt fart under Napoleonskrigene, 1807-14. Danmark-Norge var
alliert med Frankrike, hvilket bl.a. førte til en blokade, som isolerte Norge
både fra moderlandet Danmark og fra markedene. Det ble stans i
trelastutførselen og sjøfarten; og resultatet var hungersnød og sult. Da Norge
ikke kunne administreres fra København, ble det opprettet en
regjeringskommisjon av embetsmenn som skulle forestå dette. Kongen, Frederik VI, bøyde seg også for
universitetskravet, slik at Norge i 1811 fikk sitt første universitet. Hele
denne utvikling var en forutsetning for det som skulle skje i 1814.
Løsrivelsen fra Danmark i 1814
Under slaget ved Leipzig i oktober 1813 led Napoleon sitt store nederlag. En av
hans motstandere der, kongeriket Sverige, hadde tidligere mistet Finland til
tsardømmet i øst, og ønsket seg nå Norge for å sikre at grensen i vest ikke
lenger skulle representere noen trusel. Av sine allierte hadde Sverige derfor
fått løfte om Norge etter kampene.
De alliertes seier ved Leipzig ble fulgt av diplomatisk press i København og av
at fiendtlige styrker angrep dobbeltmonarkiet gjennom Holsten. I januar 1814
kapitulerte Fredrik VI, brøt med Napoleon og avsto Norge til sine svenske
motstandere. Derved var en 434 år lang forening mellom Norge og Danmark slutt.
Avtalen som ble inngått mellom Danmark og motstanderne, inneholdt imidlertid
politisk stoff som var vesentlig for Norge. Det ble slått fast at landet igjen
skulle tre inn i statenes rekke som et selvstendig rike – i union med Sverige.
I en påfølgende proklamasjon fra den svenske kongen, Carl 13., het det tilsvarende
at Norge skulle bestå som eget rike med sin egen frie forfatning,
nasjonalrepresentasjon, egen regjering og beskatningsrett.
Nordmennene var ikke uten videre innstilt på å godta tingenes tilstand. I Norge
satt på denne tiden danskekongens nevø, prins Christian Frederik,
som statholder. I forståelse med sin onkel la statholderen opp til et norsk
opprør for å hindre svensk overtakelse — og formodentlig også å sikre
gjenforening av unionsrikene.
Statholderens spill førte til innkalling av en grunnlovgivende forsamling på
Eidsvoll. Denne vedtok 17. mai 1814 en grunnlov og valgte Christian Fredrik som
norsk konge. I dag feires 17. mai som nasjonaldag i Norge.
Seierherrene i kampene mot Napoleon var imidlertid ikke innstilt på å godta
avvik fra den inngåtte avtale. Diplomatisk press fulgte, og da dette ikke ga
hurtige nok resultater, innledet Sverige i slutten av juli et felttog med
trenede styrker som rask nedkjempet nordmennene. I midten av august ble det i
Moss inngått en overenskomst, der Sverige godkjente Eidsvoll-grunnloven, med de
endringer som var nødvendige for rikenes forening. Kong Christian Frederik la
ned sin makt 10. oktober 1814 – og forlot så landet. Norge hadde dermed trådt
inn i en ny union.
Unionen med Sverige 1814-1905
De første årene etter 1814 ble en stadig kamp om den nyorganiserte statens
eksistens. Norge ble rammet av sin hittil verste økonomiske depresjon.
Fellesmarkedet med Danmark var oppløst, og det britiske marked var blitt stengt
for norsk tømmer. Gruver og sagbruk ble stående uten kunder i utlandet. Mange
av storborgerne på Østlandet gikk konkurs. Krisen ble dyptgående og langvarig.
I disse økonomisk vanskelige år kom det til en krekke kraftprøver mellom den
norske nasjonalforsamlingen, Stortinget, og den svenske kongemakten. Grunnloven
ble brukt som middel til å få avskaffet det norske adelsvesenet, bl.a. for å
forhindre at svenskekongen ved adelsutnevnelser sikret seg lojale
støttespillere i Norge. En krisesituasjon i 1821 førte endog til at den svenske
kongemakten samlet tropper utenfor Oslo for å få Stortinget til å godta øket
kongemakt. Forslagene ble avvist.
Fra 1830-årene opplevde Norge alminnelig økonomisk framgang, som
aktualiserte ønsket om friere handels- og tollovgivning. Retten til å drive
handelsnæring ble utvidet og tolltariffene fikk et mer frihandelsvennlig preg.
Også ellers kom Norge med i den alminnelige europeiske utvikling. Landets
første jernbane, Oslo-Eidsvoll, ble åpnet 1854, telegraflinjer ble anlagt. Nye
driftsmetoder ble innført i landbruket.
I 1840-årene ble grunnlaget for moderne industri skapt – ved opprettelse av
de første tekstilfabrikker og mekaniske verksteder. Mellom 1850 og 1880 økte
den norske handelsflåte dramatisk.
Den økonomiske utvikling ble fulgt av skjerpede klassemotsetninger. Også i
Norge fikk februarrevolusjonen i 1848 konsekvenser for den politiske bevegelsen
blant arbeiderne. Kravet om demokratiske reformer vokste.
På Stortinget oppsto etter hvert motsetninger mellom representanter for den
embetsmannsgruppe som foresto administrasjonen av landet, og representanter for
bønder og radikale. Allerede i 1833 opplevde man et Storting der bøndene hadde
flertall. I 1859 mislyktes det første forsøk på å skape en partiorganisasjon;
men allerede 10 år senere så den første venstreblokk dagens lys i
nasjonalforsamlingen, dog uten partiorganisasjon. Norges første parti – det
radikale Venstre – ble grunnlagt i 1884, og dets konservative motstykke Høyre
noen måneder senere.
Motsetningene overfor den svenske kongemakten ble hurtig synlige i unionen,
ikke minst fordi utenrikspolitikken i sin helhet ble ledet fra Stockholm.
Allerede i 1827 anmodet Stortinget kongen om at den norske statsminister måtte
få delta i behandlingen av diplomatiske saker. Andre fremstøt ble gjort for å
hevde Norges likestilling i unionen, eget norsk handelsflagg for eksempel.
Den virkelig store kampen mot den svenske kongemakten ble imidlertid knyttet
til spørsmålet om innføring av parlamentarisme, det statsrettslige prinsipp som
innebærer at en regjering må ha tillit i nasjonalforsamlingen for å kunne bli
sittende. Som forutsetning for dette, vedtok Stortinget i 1874, 1879 og 1880
grunnlovsendringer som muliggjorde statsrådenes adgang til
stortingsforhandlingene, hver gang med kongelig nektelse av sanksjon.
Det reiste spørsmålet om hvorvidt grunnlovsendringer forutsatte tilslutning
både fra Konge og Storting. Både regjeringen og representantene fra Høyre mente
det. Venstre var imidlertid bestemt på å sette saken på spissen ved en såkalt
riksrett. Etter en valgkamp i 1883, som ble ført med en voldsomhet uten like,
kom Venstre tilbake med 82 representanter på Stortinget, mot Høyres 32. Det ble
tatt ut riksrettstiltale mot regjeringen Selmer, som i 1884 ble dømt til å ha
sitt «embete forbrutt», først og fremst for å ha frarådet sanksjon i
statsrådssaken. Kongen så seg nødt til å avskjedige regjeringen Selmer. Etter
et mellomspill med en annen konservativ regjering, måtte Kongen utnevne
Venstreføreren, Johan Sverdrup, til ny norsk statsminister. Det betød
parlamentarismens seier i Norge.
Under Venstre-regjeringens ledelse ble nå flere av partiets merkesaker
gjennomført: juryordningen, en ny hærordning og en ny lov om folkeskolen.
Mot slutten av århundredet forsterket de unionspolitiske motsetningene seg.
Et svensk krav om at unionens utenriksminister skulle være svensk og et norsk
krav om eget norsk konsulatvesen førte til sterke motsetninger. Sveriges
militære styrke forhindret nordmennene fra å få sine ønsker oppfylt. Til
gjengjeld benyttet nordmennene de siste årene før hundreårsskiftet til en
vesentlig styrkelse av sin egen militære organisasjon.
Det ble konsulatsaken som utløste de endelige stridigheter mellom de to
land. 11. mars 1905 ble regjeringen Michelsen dannet for å drive konsulatsaken
igjennom som ensidig norsk handling. 7. juni nedla regjeringen sin makt i
Stortingets hender, hvoretter Stortinget anmodet den om midlertidig å
fortsette, i overensstemmelse med Grunnloven og de gjeldende lover «med de
endringer som nødvendiggjøres derved at foreningen med Sverige under en konge
er oppløst som følge av at kongen har opphørt å fungere som norsk konge.»
Det norske syn var altså at unionen nå var oppløst. Sverige krevde
imidlertid en folkeavstemning for å få klarlagt om nordmennene var enige i
unionsoppløsning. Dessuten krevde Sverige forhandlinger om vilkårene for slik
oppløsning.
Folkeavstemningen fant sted i august 1905. 368.392 erklærte seg enige i
unionsoppløsningen, mens 184 var imot.
Forhandlingene med Sverige fant sted i Karlstad i månedsskiftet august-september.
Resultatet ble enighet om en fredelig oppløsning på visse vilkår.
Norge etter 1905
Spørsmålet om Norges fremtidige statsform utløste kraftige motsetninger. En
folkeavstemning ga stort flertall for kongedømme i stedet for republikk. 18.
november 1905 valgte så Stortinget den danske prins Carl til norsk konge. Han
tok navnet Haakon VII og
gjorde sitt inntog i hovedstaden 25. november sammen med dronning Maud og den lille
kronprins Olav, senere kong Olav V.
Landets nåværende monark, Kong Harald, er sønn av kong Olav V, som avgikk ved
døden i 1991.
Ved unionsoppløsningen var Norge inne i en økonomisk framgangsperiode som
varte helt til krigsøkonomien tok over i 1914. Bruttonasjonalproduktet steg med
55 prosent, det vil si med i gjennomsnitt 4 prosent hvert år. Folketallet økte
raskt; det var lettere å finne sysselsetting. Det skyldtes annen fase av den
industrielle revolusjon, som i Norge kjennetegnes ved utnyttelse av billig
fossekraft og utenlandske kapitalinvesteringer. Elektrokjemisk og elektrometallurgisk
industri ble for første gang bygget opp i Norge; og nye produkter så dagens
lys. Det skapte storbedrifter som Norsk Hydro og en rekke nye industristeder.
På tross av den økonomiske fremgang i Norge, fant det i tiden omkring
århundreskiftet sted en betydelig utvandring fra Norge til Nord-Amerika.
Allerede før unionsoppløsningen hadde arbeiderbevegelsen gjort sitt inntog
på den norske arena. De første fagforeninger så dagens lys i 1872; og
Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887. Alminnelig statsborgerlig stemmerett for
menn ble innført i 1898, og i 1913 for kvinner.
Allerede ved stortingsvalget i 1903 fikk Arbeiderpartiet 4 representanter. I
1912 fikk partiet en oppslutning på 26 prosent av stemmene – og 23
representanter. Partiet var derved det nest største i nasjonalforsamlingen,
etter Venstre. Arbeidebevegelsens styrke ble satt på prøve i store
arbeidskonflikter med streik og lockout i 1911- 12. De siste to årene før den
første verdenskrig var preget av en betydelig radikalisering av norsk arbeiderbevegelse.
Industrialiseringen førte imidlertid i de første årene til relativt
beskjedne endringer i landets sosiale struktur. Så sent som i 1910 var 42
prosent av yrkesbefolkningen fortsatt sysselsatt i jord- og skogbruk. I 1920
var det tilsvarende tall 37 prosent. I dag forteller statistikken at
prosenttallet er sunket helt ned til 6 prosent.
Etter unionsoppløsningen måtte Norge bygge opp et utenriksdepartement og en
egen norsk utenrikstjeneste. Resursene til dette var imidlertid meget
beskjedne. I de retningslinjer for utenrikspolitikken som regjeringen Michelsen
trakk opp i 1905, ble det fremhevet at man måtte ta sikte på å holde Norge
utenfor allianser som kunne lede landet inn i krigshandlinger. Denne nøytralitetspolitikken
hadde bred tilslutning i folket. Norge deltok imidlertid aktivt i arbeidet for
å fremme internasjonale voldgiftsavtaler.
Under den første verdenskrig forholdt Norge seg nøytralt til de stridende
parter. Norges handelsflåte led imidlertid hårde tap på grunn av ubåtkrigen og
som følge av at skip gikk på miner. Ca. 2.000 sjøfolk mistet livet.
Krigskonjunkturene skapte imidlertid også betydelige fortjenester, som gjorde
at nordmenn kunne kjøpe hjem store bedrifter som var på utenlandske hender
(Borregaard, kullfeltene på Svalbard m.v.). I forbindelse med oppgjøret etter
krigen, fikk Norge beholde suvereniteten over Svalbard i 1920.
Ved stortingsvalget i 1918 mistet Venstre sitt flertall på Stortinget. Helt
fram til valget i 1945 hadde intet parti flertall i nasjonalforsamlingen. Det
førte til urolige parlamentariske forhold. I 1928 fikk Arbeiderpartiet mulighet
for å danne sin første regjering. Den ble felt allerede etter 19 dager av det
borgerlige flertall på Stortinget.
Forut for Arbeiderpartiets regjeringsdannelse hadde partiet gjennomgått
turbulente prøvelser. Blant annet hadde det fra 1921 til 1923 vært tilmeldt den
kommunistiske internasjonale. Etter bruddet, som skjedde blant annet som følge
av kravet om godkjennelse av «proletariatets diktatur», opplevde
Arbeiderpartiet framgang ved valgene.
Omslaget i verdenskonjunkturene i 1920 rammet også Norge. Regjeringens
valutapolitikk forsterket problemene. Handel og sjøfart led hårde tap. En rekke
banker gikk over ende. Kronen falt i kurs, og valutamangelen var følelig.
Statsinntektene sviktet, og mange kommuner var ille ute. Arbeidslønnene, som
var satt høyt ved en voldgiftsdom i 1920, ble redusert under voldsom motstand
fra arbeiderne, som på denne tid var påvirket av revolusjonære synsmåter. Det
var tilløp både til røde og hvite garder. Arbeidsløsheten var betydelig helt
fram til utbruddet av den annen verdenskrig.
I 1932 begynte imidlertid en økonomisk oppgangsperiode, som førte til at Norges
handelsbalanse overfor utlandet forbedret seg dramatisk. Fra 1935 til 1939 steg
nasjonalinntekten med mer enn 1.400 millioner kroner, et betydelig beløp for
Norge på den tid.
I 1920 ble Norge medlem av Folkeforbundet. Norge oppga dermed sin tidligere
isolasjonspolitikk. Det nordiske samarbeid som var innledet under krigen,
fortsatte i Folkeforbundet, der de nordiske stater ga uttrykk for støtte til
fredsbevarende tiltak, men unngikk å binde seg til militære sanksjoner. Den
norske stortingspresidenten, Carl Joachim Hambro, var Folkeforbundets effektive
president da den annen verdenskrig brøt ut.
Under inntrykket av krigsfaren mot slutten av 1930-årene, kom
forsvarsspørsmålet i forgrunnen av norsk politisk debatt. Tidligere hadde
sosialistene markert seg sterkt imot bevilgninger til militærvesenet, og hadde
delvis støtte fra Venstre i denne holdning. En annen årsak til sosialistenes
uvilje overfor forsvaret må tilskrives det forhold at den senere
nasjonalsosialisten Vidkun Quisling i begynnelsen av 1930-årene ledet
Forsvarsdepartementet, som statsråd i en Bondepartiregjering. I 1936 dannet
Arbeiderpartiet igjen regjering, med parlamentarisk støtte fra Bondepartiet.
Johan Nygårdsvold ble statsminister. Bevilgningene til forsvaret ble øket, men
det kom for sent til å få noen virkelig betydning for Norges militære evne. Ved
krigsutbruddet i 1939 erklærte Norge seg igjen som nøytral stat.
Norge under den annen verdenskrig
Norges nøytralitetserklæring fikk liten betydning. 9. april 1940 angrep tyske
styrker landet, som etter to måneders kamp var nedkjempet, tross en viss
militær assistanse fra Storbritannia og Frankrike. Kongehuset, den norske
regjering, samt deler av forsvarsledelsen og den sivile administrasjon fulgte
med de retirerende allierte styrker til Storbritannia. I krigsårene utførte den
norske eksilregjeringen sitt arbeid fra London.
Handelsflåten ble den viktigste ressurs som nordmennene stillet til rådighet
for den allierte kamp. Flåten tellet mer enn 1.000 skip, på mer enn 4 millioner
bruttotonn. I Storbritannia ble det gjenoppbygget militære styrer innenfor alle
forsvarsgrener. De deltok i marinekampene i Atlanterhavet, i striden etter
invasjonen på fastlandet i 1944 og i luftkampene både over Storbritannia og
over kontinentet. Mot slutten av krigen ble det med svensk tillatelse også
bygget opp norske militære enheter i Sverige. Deler av dem deltok i kampene mot
den tyske fiende. Dette skjedde etter at sovjetiske styrker hadde angrepet og
frigjort et mindre område av Norge, lengst nordøst i Finnmark. I det okkuperte
Norge økte den sivile motstand mot okkupasjonsmakten fra år til år. Det ble
også bygget opp hemmelige militære styrker som utgjorde en viss trusel for
tyskerne.
Norge var okkupert helt fram til den tyske kapitulasjon i 1945. Ved
overgivelsen sto det ikke mindre enn 400.000 tyske soldater i landet, som på
dette tidspunkt hadde en befolkning på snaue 4 millioner. Okkupasjonen førte
til tysk utnyttelse av den norske økonomi, og den nazistiske terror medførte
henrettelser og masseutryddelser. Men i forhold til den tyske opptreden i mange
andre okkuperte land, slapp Norge forholdsvis billig fra den annen verdenskrig.
Frigjøringen
Norske styrker fra den såkalte Hjemmefronten begynte allerede 8. mai 1945 å
overta visse posisjoner etter nazistene. Etter hvert fikk de følge av allierte
og norske avdelinger fra Storbritannia og Sverige. Den tyske våpennedleggelsen
og den allierte maktovertakelsen gikk eksemplarisk. Eksilregjeringen vendte
hjem fra Storbritannia og fikk 7. juni følge av kong Haakon som kom med et
britisk marinefartøy.
Fra tyske fangeleire vendte også overlevende nordmenn hjem. Ved krigens
slutt befant hele 92.000 nordmenn seg utenlands, derav 46.000 i Sverige.
Foruten de tyske okkupasjonsstyrkene befant det seg 141.000 utlendinger i
Norge, de fleste krigsfanger. Av fangene var hele 84.000 sovjetere.
Av nasjonalproduktet hadde okkupasjonsmakten i løpet av krigsårene lagt
beslag på 40 prosent. I tillegg kom krigsødeleggelsene. De var betydelige. I
Finnmark var store områder rasert som følge av okkupasjonsmaktens «brente-jords
taktikk» ved tilbaketoget. Andre byer og tettsteder var ødelagt ved bombing
eller terrornedbrenning.
I alt ble 10.262 nordmenn drept som følge av krigshandlinger eller i
fangenskap. Omkring 40.000 nordmenn ble satt i fangenskap under krigen.
Ved frigjøringen var det politisk enighet om at gjenoppbygging etter krigens
ødeleggelser hadde førsteprioritet.
Ved stortingsvalget høsten 1945 fikk Arbeiderpartiet rent flertall. Det
dannet regjering med Einar Gerhardsen som statsminister. Fram til valget i 1961
beholdt partiet flertallsposisjonen. I 1963 led A-regjeringen voteringsnederlag
på grunn av omstendighetene rundt en arbeidsulykke på Svalbard. Det førte til
dannelsen av etterkrigstidens første borgerlige regjering, med
Høyre-representanten John Lyng som statsminister. Den ble imidlertid felt etter
kort tid.
Regjeringens mål var å gjenreise landet i løpet av en fem-års periode. Den
ønsket å forsere industrialiseringen ved å satse på storindustri. Utviklingen
gikk raskere enn politikerne tenkte seg. Allerede i 1946 var både
industriproduksjonen og nasjonalproduktet større enn i 1938. I 1948/49 var
landets realkapital godt over førkrigsnivået. Årene som fulgte, ga nordmennene
en følelse av stadig vekst og fremgang.
I de første etterkrigsårene holdt Norge en meget lav utenrikspolitisk
profil. Tanken var at det gjaldt å holde seg utenfor eventuelle
stormaktskonflikter og blokkdannelser. Man håpet at FN, som hadde nordmannen
Trygve Lie som sin første generalsekretær, ville gi tilstrekkelig trygghet.
Denne trygghet skulle k omme i stedet for den britiske sikkerhetsgaranti, som
norske regjeringer forut for 1940 hadde satset på, men som jo hadde vist seg å
svikte ved det tyske overfallet. På tross av dette hadde Norge betydelige
bindinger vestover.
Etter hvert som spenningen mellom øst og vest økte, kom det til en
nyorientering også i norsk utenrikspolitikk. Norge var med i
Marshall-samarbeidet, om enn med en viss reservasjon til å begynne med. Under
Marshall-hjelpen mottok Norge om lag 2,5 milliarder kroner i løpet av
tidsrommet 1948-51.
Kommunistenes maktovertakelse i Tsjekkoslovakia i 1948 og Sovjetunionens
forslag om forsvarsforbund av østlig modell med Finland førte til sterke
reaksjoner i Norge. Etter et mellomspill der man ikke klarte å stable på bena
et nordisk forsvarsforbund, sluttet Norge seg i 1949, sammen med Danmark, til
NATO. I alle år senere har det i norsk opinion vært stor enighet om dette
medlemskap.
I den indrepolitiske strid i Norge ble det fra det sosialdemokratiske parti
lagt betydelig vekt på å nedkjempe kommunistenes innflytelse både i det
politiske liv og i masseorganisasjonene, for eksempel i fagforeningene. Kampen
lyktes. Mens kommunistene ved det første etterkrigsvalget i 1945 kom inn på
Stortinget med 11 av de 150 representantene, ble representasjonen redusert til
null i 1949. Kommunistene har senere bare hatt marginal innflytelse i Norge.
Norges kommunistiske parti oppnådde bare en ubetydelig del av stemmene ved
stortingsvalget i 1993, mens Rød Valgallianse sikret seg en andel på 1,1 prosent.
Etterkrigsårene har vært preget av jevn fremgang i norsk økonomi. Fremgangen
er benyttet bl.a. til å bygge opp en velferdsstat. Det har ført til at landet
er mindre preget av sosiale og økonomiske ulikheter enn mange andre vestlige
land.
På 1960-tallet ble Norge konfrontert med oljealderen. Oljeleting i Nordsjøen
avslørte rike funn, som har gitt grunnlag for betydelig olje- og
gassproduksjon. Senere er det også gjort funn i Norskehavet og i Barentshavet.
Den største produksjonen i denne nye næring finner nå sted i Norskehavet
utenfor Midt-Norge.
Oljealderen har ført til betydelig omstrukturering av norsk næringsliv.
Eldre industri har på grunn av det sterkt økede omkostningsnivå fått
konkurransevanskeligheter på det internasjonale plan, og er blitt bygget
betydelig ned. Norsk økonomi har fått problemer, som regjeringer av ulike
politiske farver har vanskeligheter med å håndtere. Etter hvert er også
ledighetstallene blitt en belastning, selv om de er blant de laveste i Europa.
Norge – EU
Det betydeligste problem som norsk politikk har møtt i etterkrigsårene, er
imidlertid spørsmålet om medlemskap i EF, senere EU. En borgerlig regjering med
Senterpartiets Per Borten som statsminister og med Høyre, Venstre,
Senterpartiet og Kristelig Folkeparti som parlamentarisk fundament, ble dannet
etter valgseier i 1965. Regjeringen fikk prakket på seg medlemskapsspørsmålet
ved at Storbritannia ble søker i 1967. Stortinget besluttet da med 136 mot 13
stemmer å fornye en tidligere medlemskapssøknad fra 1962.
Søknaden utløste voldsomme krefter i norsk politisk opinion. Motsetningene
polariserte seg, og regjeringen Borten sprakk i 1971. En regjering av
Arbeiderpartiet med Trygve Bratteli som statsminister, gjennomførte
medlemskapsforhandlingene, og resultatet av dette ble fremlagt til
folkeavstemning høsten 1972. Ved avstemningen ble det svart nei til medlemskap
med 53 mot 47 prosent av stemmene.
Etter avstemningen gikk regjeringen Bratteli av. En sentrumsregjering med
Lars Korvald fra Kristelig Folkeparti som statsminister, gjennomførte
forhandlinger med EF om en handelsavtale, som fram til begynnelsen av 90-tallet
regulerte forholdet mellom fellesskapet og Norge.
EF-avstemningen i 1972 satte spor etter seg i det norske partisystemet.
Venstre ble delt, og begge de nye partier mistet sin vesentligste innflytelse.
Arbeiderpartiet fikk ved Stortingsvalgene i 1973 en betydelig avskalling av
EF-motstandere i distrikts-Norge. De gikk til et nyopprettet Sosialistisk
Valgforbund, som også slukte Sosialistisk Folkeparti og kommunistiske velgere.
Valgforbundet er senere avløst av Sosialistisk Venstreparti
Ved en folkeavstemning høsten 1994 avviste det norske folk på ny spørsmålet
om medlemskapsforhandlinger med EU. 52,5 prosent avga nei-stemme, mens 47,5
prosent stemte ja. Også denne gang ble EU-spørsmålet omfattet med stor
interesse: fremmøteprosenten ved folkeavstemningen i 1994 var faktisk helt oppe
i 88,5 prosent, 9,4 prosent høyere enn i 1972.
Sverige, Finland og Østerrike hadde kort tid i forveien sagt ja til
EU-medlemskap. Disse landene forlot dermed EFTA, slik at Den europeiske
frihandelsorganisasjonen fra årsskiftet 1994-1995 bare kom til å bestå av
Norge, Island, Sveits og Liechtenstein.
I motsetning til Trygve Brattelis Arbeiderparti-regjering som i 1972 gikk av
etter nederlaget i spørsmålet om EF-medlemskap, fortsatte regjeringen
Brundtland 22 år senere som om ingenting skulle ha skjedd.
Selv om frontene mellom motpolene ved folkeavstemningen i 1994 var svært
steile – bl.a. mellom politiske partier og dels også innenfor enkelte partier,
mellom yrkesgrupper og i forholdet by/land – «normaliserte» tilstanden seg
forholdsvis raskt.
Senterpartileder Anne Enger Lahnstein som var EU-kampens ubestridte
«nei-dronning», bekjempet etter folkeavstemningen det partiet kalte «den kontinuerlige
EU-tilpasningen». Men det forhindret ikke at Senterpartiet ved lokalvalgene i
1995 opplevde et betydelig tilbakeslag.
Svært viktig er det også at avtalen om Det europeiske økonomiske fellesskap
(EØS) som ble undertegnet av EU- og EFTA-landene i 1992, sikrer norsk
deltakelse i utviklingen av EØS, gir landet adgang til EUs indre marked og
åpner for samarbeid på en rekke tilgrensende områder.
Gjennom avtalen er norsk næringsliv sikret like konkurransevilkår med andre
EFTA- og EU-land på det vest-europeiske markedet. Det er også etablert
institusjoner som gir Norge innflytelse i utformingen av nytt regelverk på de
områdene som er dekket av avtalen.
Artikkelforfatteren, Tor Dagre, er tidligere sjefredaktør i Nytt fra Norge.